“Hvilke funksjonelle objekter omgir vi oss med og hvordan forholder vi oss til dem med kroppen vår? Hva er objektet som symbol, som assosiasjon, som språk? Som kan fortelle historier, – personlige og universelle.”
Sitatet bruker jeg ofte for å gi et raskt sammendrag om hvordan jeg jobber med funksjonelle objekter. Hvordan styrer objekter bevegelsene våre, og hvordan tvinger de oss til å bli oppmerksomme på egen form, – kroppen? Hvordan kan interaksjon med materiale gjøre oss bevisst omgivelsene våre, eller øke forståelsen av den? Hvordan gjør det oss klar over vår egen materie, hva som er sammensetningen som utgjør oss? Hvilke emosjonelle gnister kan interaksjonen med objekter tenne, og hva forteller det om oss som menneske og våre opplevelser av selv, om de andre eller om et felles oss?
“By removing the functional aspect of the objects I am left with the objects own autonomy. The object as a word, an association, a symbol. A clothing hanger made in porcelain is no longer functional. Now it can be a representation of the human body, – or lack thereof.”
“Clay is a storyteller. Traces of time and intention. Thru the clay, in all its stages and often in combination with other materials, I am sharing my experiences, my curiosity and my reflections. Off the strange and of the absurd. The unknown and unbelievable. The familiar and relatable. The universal and the specific.”
“This is my text. I write with wet ink. I write with wet clay.”
“I approach a new project with one changeable or no concrete plan.”
“Vi var tilstede, helt. Kanskje fordi vi ikke lenger hadde noe valg? Vi hadde ikke noe annet krav, om resultat, om konklusjon, om innhold, enn det leira gav oss. Vi måtte lytte. Kjenne på. Hverandre. Egen kropp. Og leira. Vi drev dank.”
Jeg nevnte dank. Å bedrive det. Jeg syns det er viktig.
Å drive dank er en tilstand. Et modus. Som ligner den jeg følte når jeg var i leira. Frihet. Fra tanke om produktivitet. Effektivitet. Mål. Mening.
MEN det er ikke uten disse tingene allikevel. Det er stappfullt av det! Ikke på tross av, men nettopp fordi kravene ikke eksisterer der. I dankinga. Det er en tilstand av åpenhet, endeløst potensiale og fri kreativitet. Du har tid. Til å gjøre ingenting. Og da kan du plutselig gjøre hva du vil. Se klarere. Lytte tydeligere. Legge merke til ting. Være nysgjerrig. Oppdage. Undre. Du har tid å finne uante, overaskende og noen ganger uoppdagede, retninger å gå.
Jeg tror å drive dank er viktig. Jeg tror det er grunnleggende. Det er ikke noe skremmende, uproduktiv og lite konstruktivt der. Ingen vits i å klage på den håpløse, late ungdommen som bare driver dank. Det er ikke bare i det hele tatt.
Det er her prosjektene oppstår. Det er her felleskap får utvikle seg. Det er her det strukturelle sløret løftes, og begrensningene av det oppløses. Her kan vi søke forståelse. Her kan vi søke ny forundring. Her kan vi søke perspektiv. Her kan vi leke. Alt er lov. Ingenting er farlig. Alt og ingenting står på spill.
“I believe in the specific and personal. Lately I have dared to explore the private. The completely naked in search for a common human core. To connect. To reflect. To question.”
Ida Olesdatter Barland got a Master of Fine Arts in Medium and material-based art at the National Academy of the Arts in Oslo in 2018. She creates sculptures and installations based on domesticated objects, often in combination with other materials. An often-distinguishing feature of her work are of objects stripped of their initial function, what remains are the objects own symbolism and language. Barland uses clays as medium for investigating the body and its the interaction with the surroundings and societal norms. In her lates exhibition “Jeg skriver best I dusjen” (Writing in the shower) (2023) she uses the bathroom, the ceramic room, as starting point for investigations bodily rituals, the clean and unclean, borders between the personal and the public. She was nominated for “exhibition of the year 2023” for the show by cultural magazine Subject.
(Text by Oda Oftung)