Jeg skriver best i dusjen

Spriten Kunsthall , 2023

Foto: Aliona Pazdniakova

Idas rom

Badet

Da Ida spurte om jeg ville åpne utstillingen hennes så ble jeg så glad. Vi er kolleger nå. En gang var jeg hennes veileder og hun var min student. Det er ikke så lenge siden – men det er noen år. Jeg fryder meg over å se hvordan hennes kunstneriske prosjekt, som på en måte startet på KHiO, hele tiden utvikler seg. Det er en fin tråd i arbeidene og det er sin egne historie hun gjør tilgjengelig for oss og gir oss plass i, slik at også vi blir en del av denne. Ida tematiserer kroppen på ulike måter, blant annet gjennom måltidet. Og her på Spriten skiver hun også sin egen historie i dusjen.

Koppen og kroppen

Mens jeg har skrevet og tenkt på Ida har jeg drukket av koppene hun har laget - jeg har to. Det har blitt mye te og kaffe. Jeg har to porselenskopper, den ene er skjelvende, tynn, hvit, transparent og matt på utsiden, og med blank glasur på innsiden. Den er klemt ut, ikke dreid eller støpt som de fleste andre kopper vi drikker av. Koppen er ladet med bevegelse og spor av prosessen og av Idas fingre. Koppen er intim. Det er jo for så vidt alle kopper, men Ida sine er mer intime. Når jeg drikker av hennes kopp og holder den, og er jeg alltid litt overrasket hvor god hanken føles og at vekten av koppen er akkurat passe for min hånd. Og når leppene mine møter koppen er så er det et glatt og litt ujevnt møte som gjør meg bevisst og som skjerper meg. Den gir litt motstand før den varme vesken fyller munnen, og det er fint. Ida tar koppen på største alvor og legger seg selv inn i den. Jeg tenker at hun har besjelet dem, og at jeg på en måte nærmer meg henne når jeg drikker av dem. Hun tar med seg porselenets egenskaper og understreker det i alt hun gjør, også i koppene.

Jeg har sitert Ida flere ganger, i møte med andre, for som student så sa hun blant annet: Når jeg får eget verksted så skal jeg ha en dreieskive, ikke for å dreie perfekte ting, men for å dreie slik at jeg kan stenge verden ute. For det er det som skjer. Og av og til er det helt nødvendig å stenge verden ute. Sentrifugalkraften virker som meditasjon på henne og på mange andre. Ida har også sett på danserne og på hvordan deres kropper beveger seg og spinner som om de ble dreid og hun har utforsket møte mellom kropp, bevegelse og det flytende og formelig porselenet.

Ida og jeg deler samme pasjon for materialet porselen og for Grenland. Jeg reiser hit for porselenet og Ida har reist tilbake til Skien for å komme hjem. I mer enn et år har hun arbeidet her, fått ro og fokus, og laget denne utstillingen - Jeg skriver best i dusjen. Det bør vi være glade for. Dette ambisiøse prosjektet har blitt til en utstilling der arbeidene og stedet virker sammen. Ida sier at rommene og tårnet her på Spriten også er som en kropp som hun har lyttet til, blitt kjent med og som hun har smeltet sammen med sine arbeider. I en symbiose, som vi får oppleve ved å bevege oss gjennom de ulike rommene, gangene og trappen, opp til tårnet og ned igjen.

Størrelsen på verkene og på rommene virker på oss og vi forstår at rommene har inspirert Idas beslutninger og ulike komposisjoner. Det er gjort bevisste grep i alle detaljer, og i hvert rom kjenner vi på rommets utforming og ser hvilke grep Ida har tatt i plasseringene av sine arbeider. De ulike materialene virker sammen og de virker på oss. De forteller usagte historier vi både vil og ikke vil høre. Det er et spenn mellom det vakre og urovekkende, det stille og det intense.

I rommene hun har laget for oss blir vi bevisst på vårt eget forhold til baderommet, til dusjen og til det private. Det er rommet vi voksne ikke deler med andre. Der inne er vi alene. Badet er et ladet rom og rommet kan inneholde så mye, alt fra nytelse til skam. Vi er der inne og kjenner på kroppens funksjoner og har våre daglige ritualer. Vi vurderer oss selv, i speilet, på vekten, på do, i medisinskapet og i dusjen. Vi kan gjemme oss der inne og vi kan forte oss inn og ut.

I utstillingen minner Ida oss på at det også finnes offentlige bad, som svømmehallen, garderoben og dusjen på treningssenteret, og badstuen der vi i felleskap møter hverandre nakne.

Og så klart i kjellerdiscoen, der vi er nå og kan la musikken få våre kropper til å danse sammen.

Kjære Ida

Jeg vil takke deg for dette arbeidet. Vi er heldige som får ta del i det. Vi kommer til å ha det med oss. Gratulerer så mye. Utstillingen er nå åpen for opplevelser.

Åpningstale av Irene Nordli