Jeg dekker meg et bord

Jeg starter med en tallerken. En flat plate trykket ut av porselen med tommel og pekefinger. Den har en sprekk som går skrått over platen med en gapende åpning nesten midt i tallerkenen. Den er forsøkt reparert med rosa lim. Den er fremdeles ikke hel. I stedet ser det ut som en åpen munn med rosa lepper, et åpent blødende sår, en kvinnelig åpning.

Jeg plasserer den på bordet litt inn fra kanten.

Så velger jeg meg et bestikk. Jeg finner en skje. Skålen eller hodet på skjeen er ganske rundt. Mer som en liten krukke. Når jeg ser inn i den ser jeg en tagg. Som en syl, en spiss – et våpen. Jeg legger den over tallerkenen med hodet mot høyre.

Så må jeg ha en gaffel. En gaffel med et hode som en hammer. En sånn som doktoren slår i kneet når man skal sjekke refleksen. Håndtaket på gaffelen en langt, tynt og skjørt. Det kan lett knekke. Hodet på gaffelen er klemt i hånden med intensjonen om å lage tagger. Som en handling i frustrasjon.

Jeg legger den på venstre side av tallerkenen.

Jeg finner ingen kniv.

Jeg trenger et glass med stett. Fint for anledningen. Jeg griper et og fyller det. Men det fylles ikke. Det har ingen bunn. Bare et hull. Væsken flyter gjennom og ut i bunnen.

En skje. Den kan ikke romme noe for den er helt flat. Trykket og formet mellom to håndflater. Klemt helt tynn. Ligger igjen som et forlatt skinn etter hudskifte. En tømt magesekk.

Jeg ser enda en gaffel. Så mange flere.

En har flere små tagger på et smalt avlangt hode. Håndtaket på den er langt og tynt, med et jevnt mønster som kommer av en pekefinger som har trykket med jevnt trykk og jevn avstand nedover stilken. Det ligner bølgene av en ryggrad som syns gjennom huden når man krummer kroppen.

Håndtaket er ødelagt. Det er som om er det innsiden av gaffelen har kjempet seg ut av skallet sitt og nå flykter den utover bordplaten.

En annen gaffel har også en lang, tynn stilk og et hode som ligner mer på en skje. På den er det plassert fem spisse tagger. Så da er det er en gaffel. Det ligner mer på en rake. En du lett kan skrape deg på.

Det er en annen gaffel som også har spisse tagger. På denne spriker de i alle retninger, som en hånd som spenner fingrene når kroppen brøler i sinne. Alt renner igjennom.

Alle disse gaflene, de er ikke gafler i det hele tatt. De er armer. Magre, skjøre armer. Med sprikende fingre og skarpe negler. Skjeene rommer ingenting. De er flate, ubrukelige. En er ikke der i det hele tatt. Koppene har begynt å vandre, og de går vekk. Flykter situasjonen. Og det er ikke alkohol å få. Du kunne fått vann, men kanten på glasset har tagger.

Du får ikke servert noen middag.